I dag satt jeg på bussholdeplassen og ventet på bussen, noe man vanligvis gjør på en bussholdeplass. Ved siden av meg satt en søt, gammel dame. Jeg merket at hun tittet bort på meg, så jeg smilte til henne. Jeg merket at hun ville si noe til meg, men hun nølte litt. Etter et par sekunders stillhet spurte hun meg om jeg ikke kunne følge henne hjem til huset sitt, som bare var et par hundre meter unna. Jeg gjorde det, da; støttet henne opp, for hun hadde problemer med å gå.
"Ja, jeg er så svimmel nå for tiden, jeg er så redd for å besvime på vei hjem, så jeg føler det ikke er trygt å gå alene", sa hun.
Den gamle damen bodde helt for seg selv i et stort, hvitt hus. Helt alene. Så da tenker jeg: Hvor er familien hennes, vennene hennes? Hun som var så blid og fornøyd når vi gikk langs fortauet sammen, føler hun seg ikke ensom?
Men på en annen side, ensom kan være så mye. Noen ganger kan jeg sitte i et rom fylt med mennesker og likevel føle meg ensom.
Når er du ensom?
