Kan ikke alt være som før?

I dag satt jeg på bussen. Humøret var ikke helt på topp, for å si det sånn. Jeg lente hodet mot vinduet og tittet ut over alle vi kjørte forbi.
*

Tre små skolegutter som umulig kan ha vært eldre en 6-7 år gikk fornøyde hjem fra skolen med regntøy, gummistøvler og berghanssekker med reflekser og pynt dinglende fra dem. De så så happy ut, det så ikke ut som om de hadde noe som helst å uroe seg over.

*

Når jeg satt der og så på dem fikk jeg en utrolig lengsel etter å være liten igjen! Jeg husker så godt de dagene moren min hadde mammaperm for lillebroren min, og hun fikk meg til å "skulke" barnehagen så vi kunne gå på café for å spise frokost. Eller når jeg besøkte mormor i helgene og hun lagde kakao og kanelboller til meg. Og loffskiver med smør og honning. Mormor risset inn ruter i honningen, for jeg ville ha pålegg "med mønster på". Jeg spiste til det tøt kakao og hvetemel ut av meg... Jeg tenkte ikke et sekund på glykemisk indeks, blodsukker, eller kalorier. Hvis jeg i det hele tatt hadde noe å bekymre meg for, var det ting ala "jeg finner ikke barbien min!". Og så tittet jeg under senga, og der var den.

Kan jeg ikke være liten igjen, bare for en dag?

*

Om 20 år kommer jeg til å si det samme. Jeg kommer til å savne ungdomstiden som bare det.

- Åh, jeg savner å gå på skole. Jeg savner å ikke ha noe ansvar!

Så det jeg tenker er: Kan man ikke innse hvor fint man har det? Må man alltid lengte tilbake til tider hvor alt var så enkelt? Jeg skal i hvert fall forsøke, og ber deg om å gjøre det du også. Hvis man vil ha det sånn som det var før, burde man i hvert fall vite at man nøt det mens det var sånn. Med andre ord, nyt hver eneste dag av livet ditt :)

*

Nå må jeg avslutte dette innlegget, jeg skal nemlig spise loff med smør og honning. Jeg skal risse inn et mønster i pålegget, for det har mormor lært meg :) Kos dere! <3